Jeg har da laget meg en blogg,for å kunne skrive det jeg har på hjertet. dette blir litt som en dagbok for min del, da jeg er veldig tung til sinns for tiden. Ikke er jeg her for å få sympati, ikke er jeg her for å få gode råd…Og ikke er jeg her for å dømmes av mennesker som ikke kjenner meg. Jeg er her rett og slett fordi jeg er min egen hobbypsykolog,som trenger å tømme seg for tanker, smerter, gleder og sorger.

Litt om meg, for de som måtte være interessert;

Jeg er ei oslojente på 24 år, som har bodd hjemmefra, og klart meg på egne ben siden dagen jeg fylte 16. Jeg fikk meg kjæreste, flyttet hjemmefra og startet «voksenlivet». Som 19åring ble vi foreldre til ei lita jente. Lykken var stor, selv om forholdet hadde vært dødt i årevis. Jeg flyttet ut uken før prinsessen vår fylte ett år. Gjennom familievernkontor, rettsaker, krangler med eks-svigermonster, så har jeg endt opp med ikke å få se datteren min.siste gang vi så hverandre var 16 mars,2012. Barnevernet sier at de ikke får overstyrt en rettslig avgjørelse, men at de er på min side og at jeg må ta opp kampen igjen. Barnefaren gjør alt han kan for å gjøre livet mitt surt, og jeg gjør alt etter boken hele tiden. Men tidvis må jeg bare gi litt slipp, for jeg klarer ikke mer. Jeg Har nettopp blitt friskemeldt fra en kreftdiagnose gjennom 3 år, og har kjempet «dobbelt opp»,om man kan kalle det det..

pr idag har jeg ingen kontakt med foreldrene mine. Dvs, særs lite kontakt, da min far er døende av kreft og de vil være i fred. jeg kan ikke tvinge noen til å være glad i, og ville ha meg på besøk.  En liten glede i smerten er at de fortsatt har datteren min annenhver helg,selv om de fortellermeg at de ikke ser henne.(jeg har et familiemedlem som er nabo, og som forteller meg at det er så kos å ha henne der annenhver helg)

Selv har jeg fått meg ny kjæreste, forlovet meg, og venter ei lita prinsesse til, til våren. Selv om jeg ikke blir vant til tanken om at jeg skal få ei jente til. Det føles liksom så feil.. så rart.. Det føles som om noen er på vei til å ta plassen til min eldste,og høyt elskede prinsesse, og det gjør så vondt at jeg går med en konstant klump i halsen,og bare vil gråte.

Vel, dette var litt om meg og mitt.. Og så mye mer vil komme, jeg må bare samle tankene litt.