Jeg tror jeg begynner å bli deprimert. Igår kranglet jeg og kjæresten.han truet med å flytte,jeg på min side truet med at han aldri ville finne en som meg..jeg tok med meg bikkja og dro 3 timer nord.til bestemor..han ble værende hjemme..ting ser likevel ut til å ordne seg,på den fronten…

Besøkte pappa tidligere i uken. Han hadde bursdag. Så jeg var der for første gang på 8 måneder. Han så forjævlig ut. Han fikk for noen måneder tilbake,diagnosen kreft i lungene,med spredning til lymfer,hjerne og blodgjennomstrømning. Jeg og mamma pluss pappa har lite kontakt da min eks nekter meg samvær med datteren vår på 5 år, og barnevernet vil jeg skal ta opp igjen saken for retten for at dette skal bli rettferdig.men akkurat nå orker jeg ikke.hvorfor? Jeg er helt alene.foreldrene mine,har bak min rygg,min datter annenhver helg samt ferier.. Dette er vondt for meg,men jeg prøver nå på grunnlag av pappa å la konflikten ligge. Sendte mamma sms idag: hei,kan du gi ******* julegave fra meg om jeg kjøper? Og kan du si at den er fra mamma?.. Hun svarte: om det er ok for ****(eksen) så skal jeg prøve på det…

Nå klarer jeg ikke la være å gråte.. Tankene flyr gjennom hodet. Vet hun ikke at hun har en mamma? Tror hun at jeg hater henne og at jeg ikke bryr meg?.. Jeg er bare helt knust,og vet ikke lenger om jeg orker kjempe. Halvparten av hjertet mitt er borte og alle skal knuse det lille jeg har igjen.

Jeg skal hvertfall dra i morgen og kjøpe gave..så håper jeg hun får den..og en dag forstår at mamma,hun har ikke gitt opp.hun er bare altfor syk og sliten til å kjempe alene på nytt igjen nå. Kjære barnet mitt, jeg gir deg aldri opp. Du er alt for meg og jeg elsker deg høyere enn noe annet på denne kloden <3 en dag sees vi igjen....

Sier pent god natt til gubben,og legger meg. Han kommer 5 minutter senere og legger seg ved siden av meg. Og iom at han alltid sutrer over at jeg aldri koser på han så tenker jeg at ok,jeg tar det til etterretning og skal være søt.. Så jeg snur meg mot ham,stryker ham på brystet og gir ham et kyss på halsen. Han responderer med å skyve meg vekk. «slutt,jeg blir kåt». Så setter han seg opp i sengen,kler på seg og står opp igjen.. Jeg føler meg bare mislykket. Trist,skjelven og på gråten. Selvtilliten min er bånn i bøtta fra før av,og dette gjorde ingenting bedre..

Jeg håper jeg sovner før han legger seg. Hjertet mitt fikk en brist,og det gjør like vondt hver gang…

Idag er jeg nok høyst ulevelig…gigantosaurus rex er hormonell,sliten trist,lei og trøtt.. Jeg savner store prinsessen min,jeg savner å kunne ta et glass vin. Jeg savner å kunne være oppe og ute..jeg er lei av å være syk og jeg vil at mannen skal vise meg kjærlighet..helvete altså!
E

Er snart hysterisk,utmattet og langt ifra fornøyd.. Når jeg fikk kjæreste sa jeg klart ifra om at sex er hoved ingrediens i et forhold… Da hjelper det dårlig med å ligge inntil meg morgen og kveld,med ståpikk…og ikke gjøre noe med det! Mannfolk.. Snart må jeg vel finne en psykolog slik at jeg kan prate om såkalt sex-frustrasjon.. Det trodde jeg aldri skulle skje meg.. Jeg savner nærhet,kos og klem… Ord blir så mye brukt,men lite handlinger viser hvordan ord er til… Jeg er lei av at kompiser og dataspill er viktigere enn sin gravide kone.. Jeg har aldri før følt meg så ensom.. Jeg føler meg alene,selv om jeg ikke er det egentlig..

Penger også plager meg. Jeg har jo ikke penger. Alt jeg får inn,suges ut igjen. Regninger…mat…medisiner…barn…. Hva med kjære? Neida..han kaller seg blakk men har både tid og mulighet,samt penger til å gjøre som han vil. Hvordan? Jeg vet ikke..og jeg bryr meg snart ikke..vi lever jo på to sider av et forhold. Jeg er ved randen til å gi opp…men hvem vet? Kanskje jeg skal stå opp, og prøve å starte dagen med et smil….?

Jeg er halvdårlig om dagen. Fått påvist DVT og lungeemboli..altså blodpropp.. Og iom at jeg er gravid,får jeg ikke gått på «riktige» medisiner.mao,jeg går på blodfortynnende sprøyter og skal fortsette med dette ut svangerskapet samt seks mnd i ettertid.. Nr en,sprøytene er et helvete å sette to ganger pr dag.. Og nr to,de koster skjorta. Jeg får de ikke på blåresept,og må dermed betale 3400 kr for 15 dager med sprøyter.. Hvilken småbarnsmor i verden har råd til å betale 6800 kr i mnd for medisiner til seg selv,som i tillegg er livsnødvendige???.. Noen ganger mister jeg motet helt..

Gleden er hvertfall at babyen har begynt å sparke fra seg der inne. Det er med blandede følelser,men koselig som i at noen på en måte sier hei og hå..

Min forlovede og jeg diskuterer mye for tiden. Jeg er jo såklart en bitch..det kan jeg leve med.. For jeg vet at dette er hormoner gjennom graviditet..Men jeg savner nærhet..kjærlighet..kos..et kyss i pannen..stryk på kinnet.. Han elsker meg,det tviler jeg ikke på..men likevel vil jeg ha det jeg har krav på..anerkjennelse…

Og før jeg legger på røret for idag, så vil jeg bare si til min store prinsesse at mamma savner og elsker deg fryktelig høyt… <3

Jeg har da laget meg en blogg,for å kunne skrive det jeg har på hjertet. dette blir litt som en dagbok for min del, da jeg er veldig tung til sinns for tiden. Ikke er jeg her for å få sympati, ikke er jeg her for å få gode råd…Og ikke er jeg her for å dømmes av mennesker som ikke kjenner meg. Jeg er her rett og slett fordi jeg er min egen hobbypsykolog,som trenger å tømme seg for tanker, smerter, gleder og sorger.

Litt om meg, for de som måtte være interessert;

Jeg er ei oslojente på 24 år, som har bodd hjemmefra, og klart meg på egne ben siden dagen jeg fylte 16. Jeg fikk meg kjæreste, flyttet hjemmefra og startet «voksenlivet». Som 19åring ble vi foreldre til ei lita jente. Lykken var stor, selv om forholdet hadde vært dødt i årevis. Jeg flyttet ut uken før prinsessen vår fylte ett år. Gjennom familievernkontor, rettsaker, krangler med eks-svigermonster, så har jeg endt opp med ikke å få se datteren min.siste gang vi så hverandre var 16 mars,2012. Barnevernet sier at de ikke får overstyrt en rettslig avgjørelse, men at de er på min side og at jeg må ta opp kampen igjen. Barnefaren gjør alt han kan for å gjøre livet mitt surt, og jeg gjør alt etter boken hele tiden. Men tidvis må jeg bare gi litt slipp, for jeg klarer ikke mer. Jeg Har nettopp blitt friskemeldt fra en kreftdiagnose gjennom 3 år, og har kjempet «dobbelt opp»,om man kan kalle det det..

pr idag har jeg ingen kontakt med foreldrene mine. Dvs, særs lite kontakt, da min far er døende av kreft og de vil være i fred. jeg kan ikke tvinge noen til å være glad i, og ville ha meg på besøk.  En liten glede i smerten er at de fortsatt har datteren min annenhver helg,selv om de fortellermeg at de ikke ser henne.(jeg har et familiemedlem som er nabo, og som forteller meg at det er så kos å ha henne der annenhver helg)

Selv har jeg fått meg ny kjæreste, forlovet meg, og venter ei lita prinsesse til, til våren. Selv om jeg ikke blir vant til tanken om at jeg skal få ei jente til. Det føles liksom så feil.. så rart.. Det føles som om noen er på vei til å ta plassen til min eldste,og høyt elskede prinsesse, og det gjør så vondt at jeg går med en konstant klump i halsen,og bare vil gråte.

Vel, dette var litt om meg og mitt.. Og så mye mer vil komme, jeg må bare samle tankene litt.

Velkommen til Isay.no Dette er ditt første innlegg, du redigere eller slette det. Lykke til med bloggen din!