Jeg tror jeg begynner å bli deprimert. Igår kranglet jeg og kjæresten.han truet med å flytte,jeg på min side truet med at han aldri ville finne en som meg..jeg tok med meg bikkja og dro 3 timer nord.til bestemor..han ble værende hjemme..ting ser likevel ut til å ordne seg,på den fronten…

Besøkte pappa tidligere i uken. Han hadde bursdag. Så jeg var der for første gang på 8 måneder. Han så forjævlig ut. Han fikk for noen måneder tilbake,diagnosen kreft i lungene,med spredning til lymfer,hjerne og blodgjennomstrømning. Jeg og mamma pluss pappa har lite kontakt da min eks nekter meg samvær med datteren vår på 5 år, og barnevernet vil jeg skal ta opp igjen saken for retten for at dette skal bli rettferdig.men akkurat nå orker jeg ikke.hvorfor? Jeg er helt alene.foreldrene mine,har bak min rygg,min datter annenhver helg samt ferier.. Dette er vondt for meg,men jeg prøver nå på grunnlag av pappa å la konflikten ligge. Sendte mamma sms idag: hei,kan du gi ******* julegave fra meg om jeg kjøper? Og kan du si at den er fra mamma?.. Hun svarte: om det er ok for ****(eksen) så skal jeg prøve på det…

Nå klarer jeg ikke la være å gråte.. Tankene flyr gjennom hodet. Vet hun ikke at hun har en mamma? Tror hun at jeg hater henne og at jeg ikke bryr meg?.. Jeg er bare helt knust,og vet ikke lenger om jeg orker kjempe. Halvparten av hjertet mitt er borte og alle skal knuse det lille jeg har igjen.

Jeg skal hvertfall dra i morgen og kjøpe gave..så håper jeg hun får den..og en dag forstår at mamma,hun har ikke gitt opp.hun er bare altfor syk og sliten til å kjempe alene på nytt igjen nå. Kjære barnet mitt, jeg gir deg aldri opp. Du er alt for meg og jeg elsker deg høyere enn noe annet på denne kloden <3 en dag sees vi igjen....